Norske helsemyndigheter - ta ansvar!

Det er ikke lenger mulig å komme unna de alvorlige konsekvensene vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt får for barn og unge - for voksne, familier og for samfunnet, men når skal norske helsemyndigheter lette på stjerten og øke den forebyggende innsatsen?

Gjennom de siste årene har problemet blitt løftet opp på et politisk nivå, og dét er bra, men merkelig nok; mens de ansvarlige for justis- og likestillingspolitikk har begynt å rekke opp hånda i timen, sover fremdeles helsemyndighetene i dette faget. Virkeligheten er ikke sektorindelt, og da er det synd at aksjonsgrupper må presse myndighetene til å ta ansvaret for helheten, skrev Hege Skjeie i Dagens Næringsliv i 2012. Og dét gjelder fortsatt;

Vold, overgrep og omsorgssvikt er ikke et justis- eller likestillingspolitisk anliggende alene. Helsemyndighetene må også være en proaktiv aktør. 

 

Med jevne mellomrom herjer debattene om høyt sykefravær, frafall i videregående skole, kriminalitet og økt bruk av antidepressiva i norske medier. Mange skriker "latskap, NAVere, sytepaver!" uten i det hele tatt å tenke. Bare noen få ganger rekkes hånden i været fra en som spør; Hvor mange sykefraværsdager vil en voldtekt føre til i løpet av et yrkesliv? For første gang i 2013, fikk vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep en offentlig anerkjent status som et folkehelseproblem, men fremdeles er veien lang før vi kan si at norsk helsevesen er godt rustet til å møte og behandle vold- og overgrepsutsatte. 

Reviktimisering og kumulative traumer

I min arbeidshverdag treffer jeg mennesker som bærer på en tung bagasje. Kvinnene og mennene som kommer til mitt kontor, forteller at de har blitt utsatt for voldtekt. I følge forekomststudien om vold og voldtekt i Norge, har nærmere 300.000 personer opplevd voldtekt etter fylte 18 år. Snart kommer en ny undersøkelse som vil fortelle oss hvor mange av disse som også har opplevd vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt tidligere i livet. Jeg tilltater meg å spå dystre tall, for jeg har hørt utallige historier om reviktimisering. Flere av de som kommer til meg, begynner med å fortelle om voldtekten som skjedde i fjor, eller forige helg, men så snart vi pirker under overflaten, dukker det opp flere vold- og overgrepserfaringer. Noen sier at de aldri har fortalt om disse erfaringene før fordi ingen har spurt. Andre har vært redde for å ikke bli trodd, eller de skammer seg over å ha blitt utsatt flere ganger. De burde vel ha lært etter det første overgrepet?

Sannheten er at vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen gjør oss mer sårbare for nye overgrep senere i livet (reviktimisering), samtidig som flere traumeerfaringer, i barndom eller voksen alder, kan ha en samlet effekt på helsen senere i livet. Dette kalles kumulative traumer. I boken "Hvordan krenkede barn blir syke voksne" beskriver professor Anna Luise Kirkengen gjennom en rekke pasienthistorier hvordan omsorgssvikt, mishandling og seksuelt misbruk kommer til uttrykk som sykdom og lidelser i voksen alder - ikke bare psykisk, men også fysisk. Kirkengen utfordrer medisinens klare skille mellom det kroppslige og det mentale, gjennom å vise til rystende historier, tallbasert dokumentasjon og nyere forskning. Blant annet viser hun til en studie av 17 000 voksne i USA som fant sterke sammenhenger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne (Felitti et al. 1998). Studien har videre blitt utdypet i over seksti understudier, og Kirkengen spør;

"Hvilke tanker og begreper om menneskelige erfaringer og menneskers kropper må humanmedisinen utvikle slik at helsepersonell kan begripe hvordan krenkelser som ikke dreper barnet, likevel dreper den voksne som har vært dette barnet?"

I flere deler av hjelpe- og velferdsapparatet hersker fortielsen omkring disse temaene. "La oss ikke rippe opp i denne verkebyllen," tenkte terapeuten. "Hvis jeg bare skriver ut en resept på piller som demper angsten," konkluderte legen og "Det jeg ikke vet, har ikke jeg vondt av," pustet saksbehandleren lettet ut. Fra pasienter i psykiatrien har jeg hørt mange historier om symptombehandling, istedenfor å nøste i årsaken til problemet. Argumentet om at "pasienten ikke er klar for det enda" er evigvarende og forfølger mange gjennom hele behandlingsprosessen, inntil de skrives ut til ingenting. Dette er en ansvarsfraskrivelse som klipper over nerven i vårt velferdssystem. Dette folkehelseproblemet fører ikke bare til økt forekomst av psykiske lidelser, som depresjon, angst og PTSD, men også til mer alvorlig fysisk sykdom som går i arv gjennom generasjoner. Med henvisning til forskning etter hver setning, skriver Kirkengen:

"(...) Vi vet at barn av mødre med depresjon i og etter svangerskap kan ha kognitive problemer senere (særlig guttene) og kan bli utagerende og voldelige tenåringer. Vi har indikasjon på at mødrenes stress og alvorlige hendelser i familien kan bidra til utvikling av diabetes hos barna, at foreldrenes stress gjør barna mer mottakelig for infeksjoner og svekker deres cellulære immunitet. Vi vet dessuten at mødre av misbrukte og mishandlede barn ofte selv har vært misbrukt som barn og som voksne. Det er dokumentert at kvinnelige rusmisbrukere ofte lever ustabile liv med skiftende partnere som ofte er svært voldelige. Deres barn er følgelig, i tillegg til manglende omsorg, også spesielt utsatt for misbruk og mishandling. Vi vet at alkoholmisbrukende kvinner ofte føder barn med misdannelser, og at deres barn ofte får diagnosen AD/HD. Vi har nå dokumentasjon som forbinder angst og stress i svangerskap med barnas prenatale helse, med deres økte risiko for å bli født for tidlig, og med barnas senere lærevansker. Det er også påvist positive statistiske korrelasjoner mellom alvorlig stress i første trimester hos mor og visse typer misdannelser og schizofreni hos barnet." (Kirkengen 2009:44).

Når jeg leser boken til Kirkengen blir jeg inspirert av hennes evne til å se den store sammenhengen, men også forundret over det store gapet mellom kunnskap og praksis. Og hvem er det som taper mest på det?

Frans er 15 år når barnevernet griper inn og plasserer han på institusjon. I samtale med gutten forteller han at han har droppet ut av videregående etter at han ble utvist for vold mot en medelev. Frans forteller videre at han i lang tid har vært utagerende mot mor. Han holder ikke avtaler, lyver og stikker av hjemmefra uten å si hvor han er. Frans forteller at han ikke trives hjemme fordi mor er psykisk syk, og at han heller vil bo på institusjon. Barnevernet vurderer tiltak i hjemmet, men når Frans forteller om mye festing og hasjrøyking, bestemmer de at han skal flyttes til en institusjon for ungdom med rusproblematikk. Det Frans ikke forteller barnevernet, er at far i mange år før foreldrene skilte seg, banket mor mens gutten sto og så på. Han forteller heller ikke til barnevernet at han har blitt seksuelt misbrukt, både av far og av en lærer på skolen.

Med denne informasjonen dannes et helt annet bilde av "den umulige ungdommen";

Frans har ikke droppet ut av videregående fordi han ikke gidder, men fordi han hver eneste dag blir konfrontert med læreren som misbrukte han.

Frans er ikke voldelig fordi han tøffer seg, men fordi hjernen registrerer en faresituasjon og responsen kommer automatisk.

Frans lyver ikke fordi han er utspekulert, men fordi han fra tidlig alder har lært at han ikke kan stole på voksne.

Frans røyker ikke hasj for å være kul, men for å koble ut de vonde følelsene som stormer inne i han. 

 

Hvordan det vil gå med Frans om 10-15 år vet vi ikke, men dét vi vet, er at ved å unnlate å stille de ubehagelige spørsmålene og lete etter gode løsninger, setter vi både Frans' og andres liv og helse på spill. 

Les også: Det begynte den dagen jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep (Budstikka)

Da Sara var 16 år skrev legen ut antidepressiva fordi hun slet med senvirkninger etter at hun ble utsatt for en gruppevoldtekt som 14-åring. I 10 år tok Sara pillene uten oppfølging fra lege eller psykolog. Sara klarte seg tilsynelatende bra. Hun fullførte en utdanning, fikk seg jobb og en samboer hun trivdes godt sammen med. Men så bestemte Sara seg for å ta tak i problemene som lå i pilledvale og murret under overflaten. Da hun kuttet ut pillene, hadde ingen fortalt henne at det er viktig å trappe gradvis ned for å unngå bivirkninger. Sara gikk inn i en dyp depresjon og forsøkte å ta sitt eget liv. På legevakten ble hun lagt på observasjonsposten over natten. Morgenen etter ble hun sendt hjem, uten at noen snakket med henne om bakgrunnen for selvmordsforsøket. Først når en venninne drar henne med til fastlegen, får Sara omsider en henvisning til psykolog. I kommunen hun bor i var det 5 måneders ventetid på behandling. 

Tenk deg at du brekker et bein og får beskjed av legen om at du først kan gipses om et halvt år! Hva vil skje med bruddet i løpet av den tiden? Først blir du sengeliggende, det gror feil og så må du gjennom en operasjon for å rette opp skaden, noe som gjør at du blir sykemeldt enda lenger. Du har mistet mange måneder av livet ditt til et smertehelvette, nedsatt funksjonsevne, begrenset sosial aktivitet og tapt arbeidsfortjeneste. Dette er virkeligheten for mange psykisk syke i Norge i dag. Det var Saras virkelighet. 

I løpet av de første tre månedene i behandling måtte Sara bytte psykolog fire ganger fordi de hun møtte kun var ansatt midlertidig for å "lære seg systemet". I tillegg fikk hun ofte avlysninger, fordi psykologene hadde for mye å gjøre. Til slutt skrev Sara seg ut av behandling. 

Når jeg treffer Sara er hun 27 år og utbrent. Hun har mistet jobben som følge av alkohlmisbruk og samboeren har flyttet ut. Sara føler seg helt alene i verden og ser ikke lyset i enden av tunnelen. Hun vurderer å gjøre alvor av selvmordstankene og de mange forsøkene hun har bak seg.

Hvis Sara hadde fått adekvat behandling raskt, kunne livet hennes sett helt annerledes ut. 

Les også: Etter 11 år i psykiatrien hadde jeg ingen identitet. Jeg var bare en diagnose. (NRK)



Å være den som ser, blant mengder som lukker øynene, kan være utmattende. Gjennom årenes løp har dyktige fagfolk og aktivister tråkket i gjørme gjennom feltet for å belyse de enorme skadene som påføres de som er utsatt for vold og overgrep. Og fortsatt finnes det mange enkeltmennesker der ute i systemet som virkelig vil og som klarer å utgjøre en forskjell, men det trengs mer. På mange vis har dette feltet vært avhengig av ildsjeler - i fag, forskning og politikk. Under lanseringen av det nye forskningsprogrammet om vold i nære relasjoner på Litteraturhuset i Oslo, sa psykologen og pioneren bak Alternativ til Vold, Per Isdal, at ildsjeler ofte blir både vaktsomme, skeptiske, paranoide og forbanna etter å ha mast om de samme tiltakene år etter år (40 år, for å være nøyaktig). Heldigvis er mange av ildsjelene også "stayere", sånne som Per Isdal, for eksempel. Han påpekte at forskning er viktig, men at den må være nyttig. Den må bidra til å forandre verden, slik alle vi andre prøver på.

Med all den kunnskapen som nå velter ut over det politiske bord, kan helsemyndighetene ikke lenger lukke øya. 

Helheten er mer enn summen av delene

Alle kan ikke telle og summere tilfeller. Noen av oss må faktisk møte hele mennesket og bli kjent med deres historie, slik at vi kan forstå og faktisk hjelpe. Folkehelsa er summen, og menneskene er delene, men hele bildet er avhengig av gode hjelpere i systemer som er designet for en endringsprosess. Jeg skulle ønske offentlige helsemyndigheter kunne legge bedre tilrette for et slikt system - gjennom tiltak som gir oss i praksisfeltet bredere og mer inngående kunnskap om traumer og konsekvenser, bedre tid til og rom for hvert menneske, penger til å gjennomføre gode tiltak og samarbeidsmuligheter på tvers av instanser og profesjoner. 

Ved nærmere ettertanke er ikke dette et ønske - det er et krav. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lisa Arntzen

Lisa Arntzen

25, Oslo

Evig ung aktivist fra Oslo. Utdannet sosionom som jobber for å bekjempe vold og overgrep. Mener at alle kan være med og gjøre en forskjell, og at vi må spille hverandre gode. Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Twitter: @LisaArntzen Instagram: lisaarntzen1 Mail: lisa.arntzen@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits