Kontrollerte Krenkelser

I dag har jeg vært i Trondheim og holdt foredraget "Kontrollerte Krenkelser"SMISO

Et foredrag basert på bacheloroppgaven i sosialt arbeid som jeg skrev i fjor. Tema for oppgaven er hvordan spiseforstyrrelser kan være en måte å håndtere vanskelige følelser på etter seksuelle overgrep. Hvordan kan en så farlig sykdom, oppleves som en hjelp?



Gjennom jobb og engasjement har jeg truffet mange flotte mennesker med vonde historier. Kvinner og menn som i barndom og/eller voksen alder har opplevd vold og seksuelle overgrep. For noen av dem ble kontroll over mat, kropp og trening en måte å håndtere angst, skam, skyldfølelse og vonde minner på - en måte å ta tilbake kontrollen over egen kropp og eget følelsesliv. Historiene jeg hørte, berørte meg, og jeg ønsket å finne ut mer om hvordan spiseforstyrrelser, som jo er både destruktivt og potensielt livsfarlig, kunne oppleves som en mestring?

Det første jeg gjorde i arbeidet med oppgaven, var selvsagt å lete i litteraturen etter andre studier og artikler om tema, men i norsk sammenheng er det skrevet lite. Psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser, Finn Skårderud, har skrevet om det i boken "Sterk/Svak" og KariAnne Vrabel ved Modum Bad fant i sin doktorgrad at pasienter med traumeerfaring (herunder seksuelle overgrep) responderte dårligere på behandling av spiseforstyrrelser enn øvrige pasienter. I et intervju til Tidsskrift for Norsk Psykologforening sa KariAnne Vrabel: 

- Mye av det jeg hadde lært på studiet, ble satt på strekk. Dette er mennesker med stort lidelsestrykk, men som på et vis har flyttet språket inn i kroppen og trenger hjelp til å oversette sine tanker og følelser. Det krever en aktiv terapeutrolle. 

I en norsk studie fra 2002 av pasienter i behandling for bulimia nervosa svarte 68% at de hadde opplevd uønsket seksuell kontakt. I dette lå et bredt spekter av erfaringer, fra langvarige seksuelle overgrep i barndommen, til voldtekt i voksen alder eller beføling under lek i oppveksten.

Dette betyr ikke nødvendigvis at personer med spiseforstyrrelser har erfaring med seksuelle overgrep oftere enn personer med andre psykiske lidelser. Det betyr at vi som er behandlere må være klar over at traumer tidligere i livet kan være en medvirkende, utløsende eller vedlikeholdende faktor ved psykiske lidelser, og at dette bør være et tema når behandlingstiltak skal drøftes og gjennomføres. 

Hvis du allerede her rynker på nesen og tenker; men en svært undervektig person er ikke mottakelig for behandling, eller at det ikke er lurt å grave i traumer når pasienten bare kaster opp enda mer etterpå - ja, så er jeg helt enig med deg. Alt til sin tid. 

Vi vet at rask og god oppfølging etter seksuelle overgrep kan være avgjørende for å begrense langsiktige skadevirkninger (ja, det er mitt mantra), men ventetiden for behandling hos psykolog er på flere måneder. Altfor ofte handler en innleggelse i hovedsak om stabilisering, slik at pasienten raskest mulig kan skrives ut igjen. I tillegg mangler mange helse- og sosialfaglige utdanninger tilstrekkelig undervisning om tematikken - og dermed er det mange profesjonsutøvere som vegrer seg for å ta opp traumeerfaringer i behandling. Problemene kan også tette seg til for de pasientene som venter lenge med å fortelle om overgrep(ene). Og når de først våger, da må vi tåle å høre. 

Dette må vi snakke om. 

For det er ekte mennesker det går ut over. De som er godt gjemt bak statistikken over psykiske problemer blant ungdom, høyt sykefravær, frafall i videregående skole, kroniske helseplager og så videre på den lange listen. 

Det jeg fant gjennom arbeidet med oppgaven, var ikke revolusjonerende nytt - at spiseforstyrrelser handler om følelser - men den belyser hvordan, innenfor en gitt ramme; Hvordan kontroll over kropp, mat og trening kan oppleves som en mestring av vonde følelser etter seksuelle overgrep.

For å se må vi tro, og for å tro må vi forstå. 

Jeg vil takke SMISO Trondheim og IKS for at de begge har invitert meg til å snakke om dette tema i vinter - og DIXI, arbeidsplassen min som lar meg få reise ut og snakke om dette som jeg bryr meg om. Jeg er ingen ekspert, kun en sosionom som forsøker å se, og å være lydhør. Hvis du som leser har innspill, setter jeg pris på å høre dem i kommentarfeltet, eller på mail. Som sagt; dette må vi snakke om. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lisa Arntzen

Lisa Arntzen

25, Oslo

Evig ung aktivist fra Oslo. Utdannet sosionom som jobber for å bekjempe vold og overgrep. Mener at alle kan være med og gjøre en forskjell, og at vi må spille hverandre gode. Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Twitter: @LisaArntzen Instagram: lisaarntzen1 Mail: lisa.arntzen@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits