Kjære Arild

(Dette innlegget er også publisert på Aftenposten.no)

Jeg leste om deg i Aftenposten i dag. Leste artikkelen der du forteller om at du sprakk etter 17 år. Du som i så mange år har vært rusfri og som med tiden har blitt en kjent talsmann for en human narkotikapolitikk. Du som har kjempet så hardt for så mange, og fått så mange priser for ditt arbeid. Hvordan kunne du av alle sprekke?

Har du vært redd du har skuffet, har du skammet deg over å ikke være den vi alle trodde at du var?  

Ikke gjør det, er du snill. Arild, hør - fra én aktivist til en annen - takk.

Takk for at du deler. Jeg vet at det krever mye mot. Å være menneske krever mot. Det enkleste ville være å gjemme seg bort og holde seg unna rampelyset til sprekken er tettet igjen, for så å vende tilbake uten en ripe i lakken. Da kunne vi alle smilt og fortsatt vår jubel over ditt arbeid, uten å vite om kampen du har kjempet i deg selv. I ensomhet. Jeg er så inderlig glad for at du valgte å være åpen, Arild, for i mine øyne gjør det deg til et menneske, mer enn bare en helt. Å være menneske innebærer også å være sårbar, dét har jeg lært, selv om jeg ikke er like flink som deg til å dele det som er vondt og vanskelig. Å dele sårbarhet gjør at andre føler seg mindre alene - at jeg føler meg mindre alene. Det gjør at vi alle føler oss litt mer like - likeverdige - og er ikke det den virkelige heltedåden? 

Apropos verdighet. Det er jo noe vi alle har boende i oss, ikke sant, Arild? Til Aftenposten sier du; Jeg synes ikke at jeg som person har noen verdi, men som aktivist kan jeg bety noe for andre.

Akkurat den setningen traff meg, din medaktivist, rett i hjertet. I flere år (riktignok ikke like lenge som deg) har jeg kjempet for en sak, og mange ganger har jeg spurt meg selv; Hvem ville jeg være om engasjementet mitt ble borte, dersom alt mitt arbeid ble revet vekk? Det er skummelt å bygge sitt liv og sin person rundt en sak som etter hvert begynner å definere oss som mennesker. Hvis vi lykkes, blir fallhøyden stor, og om vi mislykkes har vi feilet som menneske - i alle fall kan det føles sånn. Men hvis ingen våger å fylle disse skoene, de tomme parene samfunnet trenger ved sin side for å stå litt stødigere, da ville enda flere falle. Du har kjempet for at de som faller skal ha nok støtte til å reise seg igjen - fortjener ikke du det samme? Du som gjennom ord og handling viser oss at vi alle er like mye verdt. Verken du eller jeg er bare aktivister, heldigvis er vi også mennesker - og når vi føler at grunnmuren vi har bygget under oss smuldrer opp, trenger vi å vite at vi ikke er alene. 

For noen dager siden publiserte Aftenposten en liste over de mest leste meningsartiklene i 2014. Har du sett den? Den heter "Vår private offentlighet" og viser at dét folk leser mest, er de personlige historiene om åpenhet. Lene Marlins innlegg om selvmord, Zandra Hedlund om utbrenthet og Joakim Kværner om en politimanns maktesløshet topper listen. Hvorfor?

Fordi ingen av oss vil være alene - og fordi det er så mange i vårt lille land som i ensomhet kjenner stor skam over erfaringer og livshendelser som preger oss. Det er grumset bak fasaden ingen vil vedkjenne seg, i frykt for at det blir et stempel vi må leve med resten av livet. Kravet om å være flink, vellykket og måteholden tøyler åpenhet og skjermer for samhold. Nei, alle kan ikke dele alt, alltid, men kanskje har vi holdt for mye tilbake, litt for lenge? Hvordan kan vi tro at vi skal løfte hverandre opp med retusjerte glansbilder og lovord alene? Det er jo ikke slik virkeligheten er. Ikke for noen av oss. Jeg er nokså sikker på at det finnes både én og to mennesker der ute, som i den kalde vinternatten har gitt etter for suget - suget etter et stikk eller en sip. Hvis de kan, så kan alle - også du - både falle og reise seg igjen.  

Folk tror jeg er så sterk, sier du. Hva får deg til å tro at du ikke er sterk, tross at du sprakk? 

Å være sterk betyr ikke at man aldri skal vise sårbarhet, sa en klok dame til meg for mange år siden. Jeg skjønte ikke hva hun mente da, men nå skjønner jeg det. Tvert imot handler styrke om å våge å stå i stormen sammen med andre, akkurat slik som du gjør nå.

Det er nå du er verdens sterkeste.

Jeg heier på deg, Arild, og jeg hører du sier at hjertedøren lukker seg i januar, når høytidens glans og raushet legger seg. Det har du rett i, og det er ikke sikkert at det blir annerledes etter denne julen, men for hver person som deler, glir døren sakte, men sikkert opp - for deg og for meg, og for en og to andre medmennesker der ute i vinternatten. 

Fra en aktivist til en annen; Kjære Arild, takk for at du minner meg på at sammen er vi mindre alene.

Én kommentar

Hildur Kamsare

29.12.2014 kl.16:08

Jeg er stolt og glad fordi "min organisasjon" valgte å gi deg årets Amnestypris! At du er sterk og viktig, viser du til fulle når du er inne i en ny prosess med å komme tilbake. En stor jobb ligger foran, all mulig lykke til med den!

Skriv en ny kommentar

Lisa Arntzen

Lisa Arntzen

25, Oslo

Evig ung aktivist fra Oslo. Utdannet sosionom som jobber for å bekjempe vold og overgrep. Mener at alle kan være med og gjøre en forskjell, og at vi må spille hverandre gode. Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Twitter: @LisaArntzen Instagram: lisaarntzen1 Mail: lisa.arntzen@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits