Hundre levende gatelykter mot voldtekt

(historien om starten på et engasjement)

April 2011. I løpet av fem timer blir fire kvinner overfalt og voldtatt i mørke smug og parker i Oslo. Nye saker ruller nedover nyhetsstrømmen i dagene som følger. En såkalt "voldtektsbølge" er i ferd med å skylle inn over byen min. Parkene og gatene som snart skal fylles med våryre mennesker er ikke lenger trygge. Vanligvis ville jeg tatt den korteste ruten hjem om kvelden, men nå er jeg bekymret for min egen sikkerhet og begynner å planlegge hjemturen. Opplyste og folksomme gater velges fremfor mørke smug med tette buskekratt. Det er guffent. Jeg blir plutselig oppmerksom på ting jeg aldri har tenkt over før; som at jeg ikke må gå fra drinken min på fest, og at jeg ikke burde gå alene hjem, spesielt ikke i miniskjørt. Hvis jeg ikke passer meg og blir voldtatt, vil halvparten av alle menn i Norge mene at voldtekten er min skyld.

Sofienbergparken fem dager senere. To unge gutter har parkert i parken der den siste voldtekten skjedde for å passe på jenter som er på vei hjem fra fest. Med seg har de et team fra NRK, og når lyset fra kameraet treffer de to, helt vanlige Osloborgerne med sixpence og ullskjerf, forteller de at de er lei. De vil bidra. Like etter at innslaget sendes på TV tikker det inn en melding på Facebook fra min studievenninne Mari: Lisa, så du nyhetene eller? Vi må få tak i de guttene og bli med! Jeg trenger ikke tenke to ganger før jeg kaster meg over tastaturet. 

Dette er starten på noe viktig. 

Jeg ringer Susanne og Thea, to venninner som bor like ved Sofienbergparken. De vil også være med. Vi avtaler å møtes hos dem dagen etter for å legge en plan. Det er som om de to guttene, Patrick og Ole-Andreas, har senket terskelen for å gjøre noe. Handlingen deres er en spontant reaksjon på et problem som angår oss alle. Hvis de kan, så kan vi også, tenker jeg. Vi er fire kvinner i starten av 20-årene, men vi har verken penger, makt eller mastergrad. Vi er bare engasjerte og vi er - nettopp - kvinner, kjønnet som plasserer oss i risikogruppen for selv å bli overfalt. Det angår oss, fordi ingen av oss takker nei til en fest, og dermed kan vi like gjerne bli neste offer. Tenk bare over alle de gangene du selv har vært på fest, kanskje drukket litt mye og valgt den korteste, men også mørkeste ruta hjem. Du har vært der du også, ikke sant? Jeg vet at jeg har det, flere ganger, men som oftest går det jo bra! Vi våkner opp neste dag med fylleangst og tenker; Jøss, her er jeg, vel hjemme og med vesken og en halvspist kebab godt plassert ved sengekanten, og den største bekymringen er om vi sa noe dumt til han kjekkasen på festen? Fyll-e-angst! De aller fleste tenker kanskje ikke over at de løp en risiko ved å gå alene gjennom den mørke parken. At vi kunne blitt voldtatt er ikke i tankene våre fordi vi sjeldent snakker om det. Det er så fjernt. Det rekker ikke frem i bevisstheten vår før media slår tema ned i fleisen på oss og sier; Våkne opp og se hva som skjer rundt deg! Først da gnir vi oss i øynene dagen derpå og puster fylleånden lettet ut: Shit, nå kunne jeg faktisk våknet opp på legevakten med kroppen full av sår og hodet fylt av skam. Det er dette scenarioet som plutselig slår meg - og det slår meg rett ned i bakken. Nå gjelder det å ikke bli liggende, men å reise seg i handlekraft - for meg, og for alle de som enda ikke har blitt voldtatt. 

Hjemme hos Susanne og Thea bestemmer vi oss for å patruljere på Grunerløkka sammen med guttene. Kanskje vi kjenner flere som har lyst til å bli med, foreslår Susanne og vi blir enige om å opprette et arrangement på Facebook: "Aksjon mot voldtekt i Oslos gater". Vi annonserer at første vandring blir 15. april og at alle som vil være med, kan møte oss utenfor Parkteateret klokken elleve den kvelden.

Responsen er overveldene og Facebook-arrangementet koker de neste dagene.

Flere tusen inviteres og media kaster seg på initiativetSamtidig går ordfører Fabian Stang ut i media og advarer mot borgervern. Det er politiets jobb å passe på borgerne. Selv om vi på ingen måte er noe borgervern, fester ordførerens advarsel seg i bakhodet mitt. Tenk om noen misbruker aksjonen? Vi skjønner at dette blir større enn vi hadde forventet, og dermed må vi organisere oss bedre. Vi bestemmer oss for at folk skal gå sammen i grupper på fire til fem personer, og vi finner frem kart og fordeler områder. Vi samler sponsorer for å kjøpe inn refleksvester og lager kjøreregler: gruppene bør settes sammen av personer der ikke alle kjenner hverandre, som et sikkerhetstiltak, og dersom det oppstår trøbbel skal ingen ty til vold, men ringe 112. Håpet er at vår tilstedeværelse vil skremme vekk potensielle voldtektsforbrytere - som levende gatelykter.  

(Foto: TV2)

Allerede den første kvelden møter over 100 Osloborgere til vandring. Ola og Kari Nordmann er provosert over at gatene deres ikke lenger er trygge og Aksjon mot voldtekt gir dem en mulighet til å bidra. Natteravnene har stilt opp som samarbeidspartner og deler ut informasjon og kaffe til alle oppmøtte. Mari, Susanne, Thea og jeg klaterer opp på benken ved Parkteateret på Olaf Ryes Plass og kikker ut over forsamlingen. Jeg kjenner meg stolt og redd på samme tid. Stolt over at vi har fått til dette, og redd for at noe skal gå galt i løpet av natten. Å arrangere en slik aksjon fører med seg et stort ansvar, et ansvar for sikkerheten til vandrerne og de som møter dem. Har vi forsikret oss om at dette er trygt - vi som selv står her som forkjempere for trygghet? Vi er ikke de første som arrangerer en aksjon av sivile, ukjente mennesker. Natteravenene har gjort det før oss, og det betyr mye at de er her og bistår med deres erfaringer.

Det gjelder å finne balansen mellom kritisk sans og troen på det gode i mennesket. 

Opp gjennom historien finnes det mange eksempler på at mennesker som opplever kriser og katastrofer samles om å bidra til fellesskapet. Når et jordskjelv, en tsunami eller et terrorangrep rammer et samfunn, samler sivilbefolkningen seg om å grave frem overlevende og døde fra ruinene, mennesker strømmer til for å dele ut tepper og rasjonere mat. I en kaotisk situasjon forsøker folk å organisere seg for å gjenopprette strukturen samfunnet er bygget opp rundt. Det som skjer med oss når krisen rammer, er ganske enkelt at vi føler så sterkt på behovet for å være samlet og å være til nytte for hverandre. Opplevelse av mening og sammenheng, i situasjonen og i livet generelt, er essensielt for å overleve. Selvsagt finnes det mennesker som ser sitt snitt til å tjene penger, makt eller anseelse på andre folks lidelse, men det er sjeldent de som selv opplever å være en del av krisen. Det er først når vi identifiserer oss med problemet og opplever at det også rammer oss, at engasjementet våkner. Utfordringen med å vekke et bredt engasjement i voldtektssaken, er at voldtekt ofte anses som et individuelt problem. Likevel vet vi at nærmere 300.000 kvinner og menn i Norge har blitt voldtatt og det bør være nok til å enes om at voldtekt er et samfunnsproblem. Men ofrene rammes hver for seg, og oftere bak lukkede dører enn bak mørke busker i en park. Samfunnet ser dem ikke og ofte blir de utsatte overlatt til å streve med traumet i ensomhet. Det er kun et fåtall av sakene som får presseoppslag, og dermed ser ikke folk flest det totale bildet. 

(Foto: TV2)

Mens jeg står der på benken og ser på menneskene, forstår jeg at da vi startet denne aksjonen, hadde media allerede greid å opprøre Ola og Kari Nordmann. Ola var bekymret for Kari som gikk alene hjem etter fest, og etter hvert ble Kari også ganske redd for å gå ute alene. Voldtekt angår plutselig oss alle, og dermed bestemmer Ola og Kari seg for å bli med på vandring mot voldtekt i Oslos gater.

Stoltheten kommer sigende.

Tenk at så mange Osloborgere har valgt å bruke fredagskvelden og natten her ute sammen med oss for å gjøre en forskjell. Tenk så lite som skal til for å bidra så mye; To gutter, fire jenter og et felles engasjement. Dette viser at alle kan bidra - uten nødvendigvis å være i en maktposisjon. Å bekjempe voldtekt er norske myndigheters ansvar, men vi som er helt vanlige mennesker har også et ansvar: Vi er venner, søsken, foreldre, forbilder og veiledere for hverandre - og dermed er vi i posisjon til å påvirke hverandres holdninger og handlinger. Vi kan velge å bli med på en aksjon, vi kan ta den viktige praten med barna våre og vi kan passe på hverandre i situasjoner som potensielt er farlige. Vi kan og vi må, hvis vi virkelig ønsker å beskytte oss selv og de vi er glad i.

Jeg lurer på om vi kommer til å forebygge en voldtekt i natt? Det vil vi kanskje aldri få vite, men troen på at det nytter og synet av så mange mennesker som bryr seg, er verdt all den tiden dette har tatt å organisere.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Lisa Arntzen

Lisa Arntzen

25, Oslo

Evig ung aktivist fra Oslo. Utdannet sosionom som jobber for å bekjempe vold og overgrep. Mener at alle kan være med og gjøre en forskjell, og at vi må spille hverandre gode. Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Twitter: @LisaArntzen Instagram: lisaarntzen1 Mail: lisa.arntzen@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits