Mitt barn er ingen mobber!

Har du noen gang tenkt den setningen, eller kanskje til og med sagt den høyt? Det er lett å gå i forsvar om noen vil ha det til at ditt barn mobber, men la det være en påminner om viktigheten av å lære barn å være rause og inkluderende - og om hvilket ansvar vi som voksne har. 

I går leste jeg et innlegg på facebookprofilen til Benja Stig Fagerland om hennes datter som opplever mobbing, og om foreldre til andre barn i klassen som fraskriver seg ansvar. Det er lett å ta parti med den som blir utsatt for mobbing, og jeg vet det så innmari godt, fordi jeg selv ble mobbet da jeg gikk på barneskolen. Mine foreldre valgte å flytte slik at jeg kunne bytte miljø, og dette har jeg tidligere skrevet et innlegg om hos Aftenposten. I dag er jeg overbevist om at flyttingen reddet meg fra å bli en utrygg voksen med dårlig selvtillit. Mobbing setter både identitet og framtid på spill. På den nye skolen fikk jeg rom til å utforske og utvikle viktige egenskaper som jeg har høstet mye glede av både som ungdom og voksen. Likevel er det noe jeg har tenkt litt på; når jeg ser tilbake på den tiden husker jeg hvor usikker jeg var da jeg begynte på ny skole. Jeg var livredd for å havne utenfor igjen, og derfor var jeg også sårbar for å bli en mobber. Av frykt for å møte flere avvisende blikk, stygge kommentarer og utestengelse, kunne jeg lett ha blitt en som hakket på andre for å heve meg selv. 

Heldigvis har jeg stort sett oppført meg greit, men jeg er også bare et menneske, og flere ganger gjennom livet har jeg bedt andre om unnskyldning fordi jeg har oppført meg dårlig eller urettferdig. Jeg tror det er viktig å anerkjenne at slike mekanismer bor i oss alle - riktignok i større eller mindre grad, og det er forskjell på enkeltstående hendelser og mobbing, men vi er alle feilbare - både jeg og du og dine barn. Hvis vi ikke er villige til å ta dette inn over oss, er det godt mulig vi går glipp av viktige lærdommer i livet. 

Hva går vi glipp av da, lurer du kanskje på?

Når vi er rause, inkluderende, åpne og nysgjerrige i møter og samhandling med andre mennesker, blir vi invitert inn i sider ved mennesker og verden som er annerledes fra vår egen og perspektivene våre utvides. Plutselig oppdager vi nye vinkler, andre måter å løse problemer på, effekten av samarbeid og frihetsfølelsen stor takhøyde gir oss. Når vi åpner opp og skaper rom for å være ulike eller annerledes, får vi også muligheten til å utforske sider ved oss selv som vi ikke visste at vi hadde. Kanskje har ditt barn et talent, et engasjement eller en egenskap som i dette rommet får utvikle seg og berike både barnets og andres liv? Jeg føler meg ganske sikker på at de fleste foreldre ønsker seg dette for sine barn, og derfor er det viktig å vise, både gjennom ord og handling, hvordan barna våre kan mestre og få dette til. 

Les også: "How diversity makes us smarter"

Nå er vi ved kjernen; kanskje trenger vi ikke bare å lære våre barn å ikke bli mobbere, men først og fremst effekten av raushet og inkludering? Ja, det høres kanskje litt idealistisk ut og ordene er litt store, men tenk litt over dette. Alle skoler har anti-mobbeprogrammer, men er det egentlig noen skoler som er mobbefrie? Det er ikke sikkert at det er fordi programmene er dårlige, og enkelte skoler er ikke gode på å følge det opp heller, men fokuset fra tidlig alder må jo være å lære barn å være sammen på en god måte. Ser vi på det store bildet vil det være forebyggende, ikke bare når det gjelder mobbing, men også for psykiske lidelser, prestasjonsjag, frafall i skolen, rusmisbruk, kriminalitet og overgrep.

Vi må ikke undervurdere verdien av solide nettverk og et trygt miljø, og dette kan alle vi voksne være med på å bygge opp - det er litt av et ansvar vi har her, men tenk så fantastisk! 



 

 

 

Jubel for Helsesøster-løftet!

I dag vedtok Oslo Bystyre å doble antall helsesøstre i Oslo-skolen fra 2016, melder Osloby.no Prislappen: 77 millioner norske kronestykker. Er det verdt det?



Et etterlengtet tiltak

I 2012 etterlyste Stopp Voldtekt i sine 12 krav, at Helsedirektoratets minstekrav til et skolehelsetjenestetilbud gjennomføres. Minstekravet er en helsesøster i full stilling per 550. ungdomsskoleelev og per 800. videregåendeelev. 

En helsesøster (eller -onkel) er viktig fordi ungdom som har det vanskelig trenger kvalifiserte, trygge voksne å prate med. Enkelt og greit. I mange år har helsesøstertjenesten vært et sulteforet tilbud på skoler over hele landet. Slik tjenesten er i dag, er helsesøstre ofte kun på skolen én eller to dager i uka. Dette innebærer at elever må vente lenge på samtale, og helsesøster har verken tid nok til å følge opp den enkelte elev eller å være i miljøet på skolen for å bli kjent med elevene generelt. Dette hever terskelen for å ta kontakt med helsesøster. 

Helsesøsteren på vår skole er der én dag i uken. Jeg vil ikke si at hun er særlig tilgjengelig, sa ungdomsskoleeleven Maren til NRK i 2011

Bydel Gamle Oslo har én helsesøster per 4990. elev og bydel St. Hanshaugen har én helsesøster per 3583. elev. Bydelene Søndre Nordstrand og Nordre Aker er de eneste bydelene i Oslo som følger veiledningen (DittOslo.no). Dette er et svik mot elevene i norsk skole. 

Men er det ikke andre på skolen elevene kan prate med?

Under et seminar i regi av Barne- og likestillingsdepartementet i fjor, hørte jeg et innlegg av to flotte ungdommer i Forandringsfabrikken. De sa mye glupt, blant annet sa de at; det er ikke alltid elevene har så lyst til å snakke med læreren, fordi læreren også er den som skal sette karakterer og er den eleven omgås med i det daglige. Da kan det være tryggere å snakke med en som er litt mer "utenforstående". Dette betyr ikke at lærerne er fritatt alt ansvar for elevenes psykososiale miljø og helse, men en helsesøster har spesiell kompetanse i å snakke om de vanskelige tingene, og dermed er de en viktig ressurs, først og fremst for elevene, men også for lærere og foreldre. 

Helsesøstertjenesten er viktig fordi med tidlig og god innsats kan vold, overgrep, omsorgssvikt, sykdom og andre problemer barn og ungdom lever med forebygges, avdekkes, følges opp og behandles. Dette er et viktig ledd i å sikre barn og unge gode oppvekstkår og en trygg framtid. Vold og overgrep "alene" koster samfunnet mellom 4.6 og 6 milliarder kroner ÅRLIG. Da blir 77 millioner lummerusk i forhold. 

La oss være enige om at barna våre er verdt dette - og enda mye mer. 

Derfor var det en glede å lese om Oslo Bystyres vedtak, med Tone Tellevik Dahl (Ap), Bjørnar Moxnes (Rødt) og Aina Stenersen (FrP) i spissen. Merk dere den tverrpolitiske enigheten rundt denne saken, for den viser hvilken forskjell en samlet innsats kan utgjøre - selv om byrådet stritter imot. 

Og med dette håper og oppfordrer jeg resten av landets kommuner til å følge Helsedirektoratets minstekrav til antall helsesøstre i skolen. 

Til slutt: La oss alle kjenne litt på godfølelsen (og spesielt til dere politikere)

Dette er dagens (og kanskje den eneste noen gang) zen-øvelsen du får fra meg:

Før jeg avslutter vil jeg be dere bruke et ekstra pustetrekk og kjenne på godfølelsen.

Godfølelsen over framskritt og iverksettingen av et viktig tiltak. Over at vi i dag kan juble litt, og ikke bare klage over manglende oppfølging, slik vi ofte gjør. Snart kan Oslo huke av på enda ett av de 12 krav.

Kjennes det ikke godt? 

Akkurat denne følelsen kan både du og jeg leve enda lengre med dersom vi som enkeltmennesker OG som samfunn tar regninga, viser omsorg og engasjement. Det er fremdeles mye som gjenstår, både i arbeidet for å bekjempe vold og overgrep, og andre alvorlige samfunns- og folkehelseproblemer, men godfølelsen kommer ikke av at vi lukker øynene. Den kommer av vilje og handlekraft.

Norske helsemyndigheter - ta ansvar!

Det er ikke lenger mulig å komme unna de alvorlige konsekvensene vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt får for barn og unge - for voksne, familier og for samfunnet, men når skal norske helsemyndigheter lette på stjerten og øke den forebyggende innsatsen?

Gjennom de siste årene har problemet blitt løftet opp på et politisk nivå, og dét er bra, men merkelig nok; mens de ansvarlige for justis- og likestillingspolitikk har begynt å rekke opp hånda i timen, sover fremdeles helsemyndighetene i dette faget. Virkeligheten er ikke sektorindelt, og da er det synd at aksjonsgrupper må presse myndighetene til å ta ansvaret for helheten, skrev Hege Skjeie i Dagens Næringsliv i 2012. Og dét gjelder fortsatt;

Vold, overgrep og omsorgssvikt er ikke et justis- eller likestillingspolitisk anliggende alene. Helsemyndighetene må også være en proaktiv aktør. 

 

Med jevne mellomrom herjer debattene om høyt sykefravær, frafall i videregående skole, kriminalitet og økt bruk av antidepressiva i norske medier. Mange skriker "latskap, NAVere, sytepaver!" uten i det hele tatt å tenke. Bare noen få ganger rekkes hånden i været fra en som spør; Hvor mange sykefraværsdager vil en voldtekt føre til i løpet av et yrkesliv? For første gang i 2013, fikk vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep en offentlig anerkjent status som et folkehelseproblem, men fremdeles er veien lang før vi kan si at norsk helsevesen er godt rustet til å møte og behandle vold- og overgrepsutsatte. 

Reviktimisering og kumulative traumer

I min arbeidshverdag treffer jeg mennesker som bærer på en tung bagasje. Kvinnene og mennene som kommer til mitt kontor, forteller at de har blitt utsatt for voldtekt. I følge forekomststudien om vold og voldtekt i Norge, har nærmere 300.000 personer opplevd voldtekt etter fylte 18 år. Snart kommer en ny undersøkelse som vil fortelle oss hvor mange av disse som også har opplevd vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt tidligere i livet. Jeg tilltater meg å spå dystre tall, for jeg har hørt utallige historier om reviktimisering. Flere av de som kommer til meg, begynner med å fortelle om voldtekten som skjedde i fjor, eller forige helg, men så snart vi pirker under overflaten, dukker det opp flere vold- og overgrepserfaringer. Noen sier at de aldri har fortalt om disse erfaringene før fordi ingen har spurt. Andre har vært redde for å ikke bli trodd, eller de skammer seg over å ha blitt utsatt flere ganger. De burde vel ha lært etter det første overgrepet?

Sannheten er at vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen gjør oss mer sårbare for nye overgrep senere i livet (reviktimisering), samtidig som flere traumeerfaringer, i barndom eller voksen alder, kan ha en samlet effekt på helsen senere i livet. Dette kalles kumulative traumer. I boken "Hvordan krenkede barn blir syke voksne" beskriver professor Anna Luise Kirkengen gjennom en rekke pasienthistorier hvordan omsorgssvikt, mishandling og seksuelt misbruk kommer til uttrykk som sykdom og lidelser i voksen alder - ikke bare psykisk, men også fysisk. Kirkengen utfordrer medisinens klare skille mellom det kroppslige og det mentale, gjennom å vise til rystende historier, tallbasert dokumentasjon og nyere forskning. Blant annet viser hun til en studie av 17 000 voksne i USA som fant sterke sammenhenger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne (Felitti et al. 1998). Studien har videre blitt utdypet i over seksti understudier, og Kirkengen spør;

"Hvilke tanker og begreper om menneskelige erfaringer og menneskers kropper må humanmedisinen utvikle slik at helsepersonell kan begripe hvordan krenkelser som ikke dreper barnet, likevel dreper den voksne som har vært dette barnet?"

I flere deler av hjelpe- og velferdsapparatet hersker fortielsen omkring disse temaene. "La oss ikke rippe opp i denne verkebyllen," tenkte terapeuten. "Hvis jeg bare skriver ut en resept på piller som demper angsten," konkluderte legen og "Det jeg ikke vet, har ikke jeg vondt av," pustet saksbehandleren lettet ut. Fra pasienter i psykiatrien har jeg hørt mange historier om symptombehandling, istedenfor å nøste i årsaken til problemet. Argumentet om at "pasienten ikke er klar for det enda" er evigvarende og forfølger mange gjennom hele behandlingsprosessen, inntil de skrives ut til ingenting. Dette er en ansvarsfraskrivelse som klipper over nerven i vårt velferdssystem. Dette folkehelseproblemet fører ikke bare til økt forekomst av psykiske lidelser, som depresjon, angst og PTSD, men også til mer alvorlig fysisk sykdom som går i arv gjennom generasjoner. Med henvisning til forskning etter hver setning, skriver Kirkengen:

"(...) Vi vet at barn av mødre med depresjon i og etter svangerskap kan ha kognitive problemer senere (særlig guttene) og kan bli utagerende og voldelige tenåringer. Vi har indikasjon på at mødrenes stress og alvorlige hendelser i familien kan bidra til utvikling av diabetes hos barna, at foreldrenes stress gjør barna mer mottakelig for infeksjoner og svekker deres cellulære immunitet. Vi vet dessuten at mødre av misbrukte og mishandlede barn ofte selv har vært misbrukt som barn og som voksne. Det er dokumentert at kvinnelige rusmisbrukere ofte lever ustabile liv med skiftende partnere som ofte er svært voldelige. Deres barn er følgelig, i tillegg til manglende omsorg, også spesielt utsatt for misbruk og mishandling. Vi vet at alkoholmisbrukende kvinner ofte føder barn med misdannelser, og at deres barn ofte får diagnosen AD/HD. Vi har nå dokumentasjon som forbinder angst og stress i svangerskap med barnas prenatale helse, med deres økte risiko for å bli født for tidlig, og med barnas senere lærevansker. Det er også påvist positive statistiske korrelasjoner mellom alvorlig stress i første trimester hos mor og visse typer misdannelser og schizofreni hos barnet." (Kirkengen 2009:44).

Når jeg leser boken til Kirkengen blir jeg inspirert av hennes evne til å se den store sammenhengen, men også forundret over det store gapet mellom kunnskap og praksis. Og hvem er det som taper mest på det?

Frans er 15 år når barnevernet griper inn og plasserer han på institusjon. I samtale med gutten forteller han at han har droppet ut av videregående etter at han ble utvist for vold mot en medelev. Frans forteller videre at han i lang tid har vært utagerende mot mor. Han holder ikke avtaler, lyver og stikker av hjemmefra uten å si hvor han er. Frans forteller at han ikke trives hjemme fordi mor er psykisk syk, og at han heller vil bo på institusjon. Barnevernet vurderer tiltak i hjemmet, men når Frans forteller om mye festing og hasjrøyking, bestemmer de at han skal flyttes til en institusjon for ungdom med rusproblematikk. Det Frans ikke forteller barnevernet, er at far i mange år før foreldrene skilte seg, banket mor mens gutten sto og så på. Han forteller heller ikke til barnevernet at han har blitt seksuelt misbrukt, både av far og av en lærer på skolen.

Med denne informasjonen dannes et helt annet bilde av "den umulige ungdommen";

Frans har ikke droppet ut av videregående fordi han ikke gidder, men fordi han hver eneste dag blir konfrontert med læreren som misbrukte han.

Frans er ikke voldelig fordi han tøffer seg, men fordi hjernen registrerer en faresituasjon og responsen kommer automatisk.

Frans lyver ikke fordi han er utspekulert, men fordi han fra tidlig alder har lært at han ikke kan stole på voksne.

Frans røyker ikke hasj for å være kul, men for å koble ut de vonde følelsene som stormer inne i han. 

 

Hvordan det vil gå med Frans om 10-15 år vet vi ikke, men dét vi vet, er at ved å unnlate å stille de ubehagelige spørsmålene og lete etter gode løsninger, setter vi både Frans' og andres liv og helse på spill. 

Les også: Det begynte den dagen jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep (Budstikka)

Da Sara var 16 år skrev legen ut antidepressiva fordi hun slet med senvirkninger etter at hun ble utsatt for en gruppevoldtekt som 14-åring. I 10 år tok Sara pillene uten oppfølging fra lege eller psykolog. Sara klarte seg tilsynelatende bra. Hun fullførte en utdanning, fikk seg jobb og en samboer hun trivdes godt sammen med. Men så bestemte Sara seg for å ta tak i problemene som lå i pilledvale og murret under overflaten. Da hun kuttet ut pillene, hadde ingen fortalt henne at det er viktig å trappe gradvis ned for å unngå bivirkninger. Sara gikk inn i en dyp depresjon og forsøkte å ta sitt eget liv. På legevakten ble hun lagt på observasjonsposten over natten. Morgenen etter ble hun sendt hjem, uten at noen snakket med henne om bakgrunnen for selvmordsforsøket. Først når en venninne drar henne med til fastlegen, får Sara omsider en henvisning til psykolog. I kommunen hun bor i var det 5 måneders ventetid på behandling. 

Tenk deg at du brekker et bein og får beskjed av legen om at du først kan gipses om et halvt år! Hva vil skje med bruddet i løpet av den tiden? Først blir du sengeliggende, det gror feil og så må du gjennom en operasjon for å rette opp skaden, noe som gjør at du blir sykemeldt enda lenger. Du har mistet mange måneder av livet ditt til et smertehelvette, nedsatt funksjonsevne, begrenset sosial aktivitet og tapt arbeidsfortjeneste. Dette er virkeligheten for mange psykisk syke i Norge i dag. Det var Saras virkelighet. 

I løpet av de første tre månedene i behandling måtte Sara bytte psykolog fire ganger fordi de hun møtte kun var ansatt midlertidig for å "lære seg systemet". I tillegg fikk hun ofte avlysninger, fordi psykologene hadde for mye å gjøre. Til slutt skrev Sara seg ut av behandling. 

Når jeg treffer Sara er hun 27 år og utbrent. Hun har mistet jobben som følge av alkohlmisbruk og samboeren har flyttet ut. Sara føler seg helt alene i verden og ser ikke lyset i enden av tunnelen. Hun vurderer å gjøre alvor av selvmordstankene og de mange forsøkene hun har bak seg.

Hvis Sara hadde fått adekvat behandling raskt, kunne livet hennes sett helt annerledes ut. 

Les også: Etter 11 år i psykiatrien hadde jeg ingen identitet. Jeg var bare en diagnose. (NRK)



Å være den som ser, blant mengder som lukker øynene, kan være utmattende. Gjennom årenes løp har dyktige fagfolk og aktivister tråkket i gjørme gjennom feltet for å belyse de enorme skadene som påføres de som er utsatt for vold og overgrep. Og fortsatt finnes det mange enkeltmennesker der ute i systemet som virkelig vil og som klarer å utgjøre en forskjell, men det trengs mer. På mange vis har dette feltet vært avhengig av ildsjeler - i fag, forskning og politikk. Under lanseringen av det nye forskningsprogrammet om vold i nære relasjoner på Litteraturhuset i Oslo, sa psykologen og pioneren bak Alternativ til Vold, Per Isdal, at ildsjeler ofte blir både vaktsomme, skeptiske, paranoide og forbanna etter å ha mast om de samme tiltakene år etter år (40 år, for å være nøyaktig). Heldigvis er mange av ildsjelene også "stayere", sånne som Per Isdal, for eksempel. Han påpekte at forskning er viktig, men at den må være nyttig. Den må bidra til å forandre verden, slik alle vi andre prøver på.

Med all den kunnskapen som nå velter ut over det politiske bord, kan helsemyndighetene ikke lenger lukke øya. 

Helheten er mer enn summen av delene

Alle kan ikke telle og summere tilfeller. Noen av oss må faktisk møte hele mennesket og bli kjent med deres historie, slik at vi kan forstå og faktisk hjelpe. Folkehelsa er summen, og menneskene er delene, men hele bildet er avhengig av gode hjelpere i systemer som er designet for en endringsprosess. Jeg skulle ønske offentlige helsemyndigheter kunne legge bedre tilrette for et slikt system - gjennom tiltak som gir oss i praksisfeltet bredere og mer inngående kunnskap om traumer og konsekvenser, bedre tid til og rom for hvert menneske, penger til å gjennomføre gode tiltak og samarbeidsmuligheter på tvers av instanser og profesjoner. 

Ved nærmere ettertanke er ikke dette et ønske - det er et krav. 

Ungdom i Amnesty gjør en forskjell!

Hva kan tre jenter fra Sandefjord gjøre for å redde livet til en ung mann i Nigeria?

Moses Akatugba var 16 år da han ble arrestert for å ha stjålet tre mobiltelefoner. Han ble torturert av både den nigerianske hæren og politiet. Moses har vært fengslet siden 2005, og er nå dømt til døden. 

Ugne, Signe og Celine er Amnesty-aktivister og de kjemper for løslatelsen av Moses. Se minidokumentaren og bli med du også!  



Kontrollerte Krenkelser

I dag har jeg vært i Trondheim og holdt foredraget "Kontrollerte Krenkelser"SMISO

Et foredrag basert på bacheloroppgaven i sosialt arbeid som jeg skrev i fjor. Tema for oppgaven er hvordan spiseforstyrrelser kan være en måte å håndtere vanskelige følelser på etter seksuelle overgrep. Hvordan kan en så farlig sykdom, oppleves som en hjelp?



Gjennom jobb og engasjement har jeg truffet mange flotte mennesker med vonde historier. Kvinner og menn som i barndom og/eller voksen alder har opplevd vold og seksuelle overgrep. For noen av dem ble kontroll over mat, kropp og trening en måte å håndtere angst, skam, skyldfølelse og vonde minner på - en måte å ta tilbake kontrollen over egen kropp og eget følelsesliv. Historiene jeg hørte, berørte meg, og jeg ønsket å finne ut mer om hvordan spiseforstyrrelser, som jo er både destruktivt og potensielt livsfarlig, kunne oppleves som en mestring?

Det første jeg gjorde i arbeidet med oppgaven, var selvsagt å lete i litteraturen etter andre studier og artikler om tema, men i norsk sammenheng er det skrevet lite. Psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser, Finn Skårderud, har skrevet om det i boken "Sterk/Svak" og KariAnne Vrabel ved Modum Bad fant i sin doktorgrad at pasienter med traumeerfaring (herunder seksuelle overgrep) responderte dårligere på behandling av spiseforstyrrelser enn øvrige pasienter. I et intervju til Tidsskrift for Norsk Psykologforening sa KariAnne Vrabel: 

- Mye av det jeg hadde lært på studiet, ble satt på strekk. Dette er mennesker med stort lidelsestrykk, men som på et vis har flyttet språket inn i kroppen og trenger hjelp til å oversette sine tanker og følelser. Det krever en aktiv terapeutrolle. 

I en norsk studie fra 2002 av pasienter i behandling for bulimia nervosa svarte 68% at de hadde opplevd uønsket seksuell kontakt. I dette lå et bredt spekter av erfaringer, fra langvarige seksuelle overgrep i barndommen, til voldtekt i voksen alder eller beføling under lek i oppveksten.

Dette betyr ikke nødvendigvis at personer med spiseforstyrrelser har erfaring med seksuelle overgrep oftere enn personer med andre psykiske lidelser. Det betyr at vi som er behandlere må være klar over at traumer tidligere i livet kan være en medvirkende, utløsende eller vedlikeholdende faktor ved psykiske lidelser, og at dette bør være et tema når behandlingstiltak skal drøftes og gjennomføres. 

Hvis du allerede her rynker på nesen og tenker; men en svært undervektig person er ikke mottakelig for behandling, eller at det ikke er lurt å grave i traumer når pasienten bare kaster opp enda mer etterpå - ja, så er jeg helt enig med deg. Alt til sin tid. 

Vi vet at rask og god oppfølging etter seksuelle overgrep kan være avgjørende for å begrense langsiktige skadevirkninger (ja, det er mitt mantra), men ventetiden for behandling hos psykolog er på flere måneder. Altfor ofte handler en innleggelse i hovedsak om stabilisering, slik at pasienten raskest mulig kan skrives ut igjen. I tillegg mangler mange helse- og sosialfaglige utdanninger tilstrekkelig undervisning om tematikken - og dermed er det mange profesjonsutøvere som vegrer seg for å ta opp traumeerfaringer i behandling. Problemene kan også tette seg til for de pasientene som venter lenge med å fortelle om overgrep(ene). Og når de først våger, da må vi tåle å høre. 

Dette må vi snakke om. 

For det er ekte mennesker det går ut over. De som er godt gjemt bak statistikken over psykiske problemer blant ungdom, høyt sykefravær, frafall i videregående skole, kroniske helseplager og så videre på den lange listen. 

Det jeg fant gjennom arbeidet med oppgaven, var ikke revolusjonerende nytt - at spiseforstyrrelser handler om følelser - men den belyser hvordan, innenfor en gitt ramme; Hvordan kontroll over kropp, mat og trening kan oppleves som en mestring av vonde følelser etter seksuelle overgrep.

For å se må vi tro, og for å tro må vi forstå. 

Jeg vil takke SMISO Trondheim og IKS for at de begge har invitert meg til å snakke om dette tema i vinter - og DIXI, arbeidsplassen min som lar meg få reise ut og snakke om dette som jeg bryr meg om. Jeg er ingen ekspert, kun en sosionom som forsøker å se, og å være lydhør. Hvis du som leser har innspill, setter jeg pris på å høre dem i kommentarfeltet, eller på mail. Som sagt; dette må vi snakke om. 

Dyrene har ingen stemme, men det har vi!

Hils på Taco. Han er 9 år. Han er min aller beste hårete samboer og venn - og han er en levende pels som aldri har bodd i bur.

En tidlig vår for lenge, lenge siden ønsket jeg meg en hund. Min helt egen lille kompis. Jeg lette på Finn.no og fant dette bildet:



(Han til venstre, det er min Taco)

Jeg falt pladask. Der var han jo, han jeg lette etter! Det var bare ett problem; han måtte kjøpes. For 7.500 kroner. Det er omtrent det samme som det koster å kjøpe en pelskåpe på salg, men jeg - jeg ville ha en levende pels. Ikke et smykke, men en venn. Resten av sommeren jobbet jeg med arkivering på et kontor for å få råd til å kjøpe han. Jeg var 15 år og hadde hengt opp timeliste over kontropulten - en nedtelling til timen jeg skulle få hente han. 

Bare et par uker etter at jeg fikk Taco, skulle vi ut og reise med fly. Siden Taco er en levende pels, så skal han ikke sitte i bur. Derfor fikk han lov av SAS til å være med inn på flyet. Jeg hadde en åpen bag med sele som han satt i, på gulvet mellom bena mine. Taco og jeg reiste på ferie til bestemor og bestefar i Nordnorge. Bestefar er ikke helt vant med eksotisk mat, så han kalte Taco for Kebab den sommeren. Nå lyder han begge navnene. 

Taco er en kul fyr. For deg er han helt sikkert bare en vanlig hund, men for meg, så er han noe helt spesielt. Når jeg kommer hjem bykser han mot meg og danser rundt bena mine. Når jeg roper navnet hans kommer han springende og lurer på om det er mat på gang. Når jeg smiler, så smiler han med tunga på vift, og når jeg gråter, så legger han hodet i fanget mitt og slikker hånden min. Han begynner å bli en gammel mann, men er fortsatt leken, og når hverdagen blir tung og vanskelig, går vi lange turer til Grefsenkollen og sitter sammen på toppen av bakken og ser ut over byen vår. 

Taco har vært en del av livet mitt gjennom hele min aktivistiske reise - han har vært med på jobb, han har vært min fritid, min venn og trofaste gledespreder i alle de årene han har levd. Det er rart å tenke på at en dag, kanskje om ikke så lenge, så er han ikke her hos meg mer. Når den tid kommer, så vil jeg være sikker på at jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle ha et godt liv. At han fikk nok mat, kos og kjærlighet, frihet til å løpe, tid til å leke og trygghet til å slappe av. For selv om Taco er en kosebamse, så er han en hund, et flokkdyr fra villmarken. 

Mange dyr får ikke den friheten de bør ha krav på og verdigheten de er verdt. Mange dyr lever hele sitt liv i knøttsmå bur, og setter aldri sine ben på flat mark. De får ikke løpe i flokk, jakte etter mat eller velge sin partner. Mange dyr lever og dør som dette: 



Ville du forlatt kompisen din her?

Jeg ville ikke hatt all verdens pelskåper gratis, i bytte mot Taco. 

... og jeg skjønner ikke hvorfor han skulle være sånn:

... når vi sammen er sånn som dette;

video:tacokiss

 

La 2015 bli det året Norge sto samlet i et rungende NEI til pels - dét året vi alle bidro til å legge ned norske pelsdyrfarmer!

Signér NOAHs opprop mot pelsdyrfarmer. 

SI NEI TIL PELS I BUR gjennom å bli AKTIV og støtt NOAH ved å bli medlem. Jeg støtter dem med 100 kr i måneden og gir min stemme til dyrene, fordi min Taco ikke har en stemme uten meg.

Bli med du også! 




Voldtektsåret 2014 - hva skjedde?

Med jevne mellomrom herjer voldtektsdebatten i norske medier. Sist i NRKs artikkelserie "Her svikter Norge", der voldtekt var ett av tre teamer. Opprørte ildsjeler og fagfolk diskuterer de samme tiltakene med politikerne igjen og igjen. Hvorfor skjer det da så lite i arbeidet mot voldtekt - og skjer det det noe i det hele tatt?

I dag har jeg, på vegne av DIXI, vært på TV2 Nyhetskanalen for å snakke om nettopp dette; en oppsummering av arbeidet mot voldtekt i 2014. 



Med utgangspunkt i STOPP VOLDTEKTs 12 krav og Regjerningens Handlingsplan mot Voldtekt (2012-2014) har jeg laget en oppsummering av hovedtiltakene som har vært etterlyst og planlagt fulgt opp. Av de 16 tiltakene jeg har plukket ut, er 6 gjennomført, mens 5 er delvis gjennomført og 5 er ikke gjennomført. I november publiserte Regjeringen en statusrapport om handlingsplanen. Den finner du HER

Voldtekt har i mange år vært et stort tabu i samfunnet. Før snakket man aldri om voldtekt. Nå snakker vi om det når det skjer, men vi må begynne å snakke om det før det skjer.

Som dere ser, blir ingen av oss arbeidsledige i 2015 heller.

GODT NYTT, HANDLINGSRIKT ÅR!

*

EN AKTIVISTS STATUSRAPPORT OM TILTAK MOT VOLDTEKT 2014

*

FORSKNING

I 2014 fikk Norge sin første nasjonale omfangsundersøkelse om vold og voldtekt. Den ble gjennomført av NKVTS og viste at 9.4 % av alle kvinner og 1.1 % av alle menn i Norge har opplevd voldtekt. I tillegg er det satt i gang omfattende forskningsprosjekter ved NKVTS og NOVA som gjennom de neste årene vil gi oss mer og viktig kunnskap om vold i nære relasjoner og voldtekt. Det ligger også i kortene at omfangsundersøkelsen skal gjentas for å følge utviklingen. Per i dag har vi liten grunn til å tro at omfanget av seksuelle overgrep og voldtekt er på vei ned, men med økt innsats og iverksetting av flere tiltak, håper vi å se en nedgang. GJENNOMFØRT

UNDERVISNING OG FOREBYGGENDE ARBEID

Undervisning i skolen: Tema vold og grensesetting kom inn i de reviderte kompetansemålene for 2., 7. og 10. trinn, samt på Vg1 og Vg2. Dette er et steg i riktig retning, selv om det fremdeles er langt mellom papir og praksis. Lærerstudenter får fremdeles ikke undervisning om hvordan gjennomføre undervisningen, og kompetansemålene står i fare for å drukte i andre mål. Sex & Politikk har utviklet et gratis undervisningsmateriell om tematikken. Opplegget er godt, men det er opp til hver enkelt skole og lærer om de ønsker å ta i bruk dette. DELVIS GJENNOMFØRT

Undervisning i relevante profesjonsutdanninger: Det har lenge vært etterspurt opplæring blant annet i helse- og sosialfaglige utdanninger og i lærerutdanningen. Dette med sikte på at profesjonsutøvere på en god måte kan møte utsatte, pårørende og overgripere, samt å bidra i det forebyggende arbeidet. Per i dag gis det noe undervisning om vold og seksuelle overgrep, i hovedsak omhandler dette barn som utsatte, i de helse- og sosialfaglige utdanningene. På Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Buskerud og Vestfold finnes det i dag egne fag om vold i nære relasjoner. Sistnevnte igangsetter i 2015 et arbeid med å utvikle et eget emne om seksualisert vold i et livsløpsperspektiv. IKKE GJENNOMFØRT

Skolehelsetjenesten: Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal bidra i det forebyggende arbeidet mot voldtekt. Samtidig som Regjeringen økte bevilgningen til skolehelsetjenesten i kommunen med 200 millioner kroner, pågår det et arbeid med revidering av forskrift om helsefremmende og forebyggende arbeid i tjenesten. Veilederen til forskriften skal også revideres, og da skal det vurderes hvordan arbeidet knyttet til å forebygge voldtekt skal ivaretas. Den økte bevilgningen på 200 millioner kroner er ikke øremerket. Flere har uttrykt bekymring for at dette vil føre til at pengene drukner i andre poster i kommunens budsjett. Helsedirektoratets minstekrav til et skolehelsetjenestetilbud bør gjennomføres (én helsesøster i full stilling per 550. ungdomsskoleelev og per 800. videregåendeelev) IKKE GJENNOMFØRT

Veildeningsmateriell: Bufdir har igangsatt arbeidet med å utvikle veiledningsmateriell for foreldre om seksualitet, respekt og vold. Utkastet er nå på høring hos relevante instanser og det skal utarbeides en distribusjonsplan. DELVIS GJENNOMFØRT

Informasjon på Ung.no: Ung.no gir informasjon til ungdom om blant annet temaer som vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep, voldtekt, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I 2013 ble informasjonen utvidet og det er utviklet ny informasjon om kropp og seksualitet, respekt for andres grenser og voldtekt. GJENNOMFØRT

Introduksjonskurs for innvandrere: I 2013 utviklet VOX et undervisningsopplegg om forebygging av voldtekt og seksualisert vold. I følge statusrapport fra Regjeringen har VOX fått i oppgave av BLD å rapportere om hvordan temaene inngår i etterutdanningen av lærere tilknyttet opplæring i 50 timer samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Presentasjoene ligger tilgjengelig på www.vox.no og www.samfunnskunnskap.no. Det er ukjent hvordan undervisningsopplegget fungerer i praksis, ettersom regjeringens statusrapport ikke sier noe om gjennomføring det siste året. GJENNOMFØRT

Holdningskampanje: Sammen med Jusisdepartementet lanserte Kripos Norges første nasjonale holdningskampanje mot voldtekt; Kjernekar. Kampanjen ble godt mottatt av både fagmiljø og folk flest. Gjennom året har kampanjen vært synlig i sosiale medier, på utester, blant russen og på boards i byrommet, men kampanjen er nå avsluttet og er ikke planlagt videreført pga manglende midler. Facebook-siden er fremdeles aktiv. GJENNOMFØRT

OPPFØLGING I HJELPE- OG RETTSAPPARAT

Overgrepsmottakene: I Stortingsmelding nr. 15 om vold i nære relasjoner, som ble vedtatt i 2013, ble det foreslått å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra primær- til spesialisthelsetjenesten. Dette innebærer at mindre mottak vil flyttes fra kommunal legevakt til sykehus, og at tilbudet til relasjonsvoldsutsatte faller bort. Overgrepsmottaket vil da kun være et tilbud til seksualvoldsutsatte. Flere personer i fagmiljøet har uttrykt bekymring for at dette vil føre til en fragmentering av tilbudet og kompetansemiljøet. En rapport fra Nordlandsforskning viste store variasjoner i tilbudet ved mottakene. Det etterlyses bedre finansieringsordninger og styrking av tilbudet ved mottakene. IKKE GJENNOMFØRT

Psykologtjenesten i kommunen: I flere år har psykologtjenesten i kommunen vært tema for debatt, og siden 2009 har Regjeringen arbeidet for å styrke tjenesten, men endringene er fremdeles ikke merkbare. Det er minst 3 måneders ventetid hos DPS og psykologene med driftsavtale har også flere måneders ventetid. I Oslo er minstetiden akkurat nå 5 måneder, mens i Trondheim er den på 6 måneder. Det skal mye til for å få akuttbehandling. Dette var svaret fra Selvmordsteamet i én kommune da en kvinne ringte for å få hjelp til sin mann: "Dessverre har vi ikke kapasitet til å ta andre enn de som faktisk har gjennomført et selvmordsforsøk. Du får dessverre vente med å ringe tilbake til han faktisk har forsøkt å ta livet sitt. Ja, hvis han overlever, da." Personer i krise (som mange ofte er etter en voldtekt) må ha tilgang til rask og god oppfølging for å begrense langsiktige skadevirkninger etter voldtekten. IKKE GJENNOMFØRT

Advokatbistand: I 2013 kostet bistandsadvokatordningen 131 millioner kroner, og regningen øker i takt med at flere får vite om ordningen og velger å anmelde. I mars skrev advokat Siv Hallgren en kronikk i Aftenposten etter at flere mente kostnaden var for stor. Hun er ikke alene om å mene at prisen er verdt å betale for å sikre voldsutsatte kvinner og menn den rettssikkerheten de har krav på. Flere bistandsadvokater jeg har snakket med forteller at de har fått signal om å stramme inn timeantallet per klient for å redusere kostnadene. Det er bred enighet om at advokaten ikke bør være med klienten i møter som ikke omfatter juridiske spørsmål, men det er heller ingenting som tyder på at dette er en vane. Slik ordningen er nå, får bistandsadvokatene innvilget 10 timer om gangen per sak, for så å kunne søke om ytterligere dekning. Når et vanlig politiavhør tar opptil 4-5 timer, sier det seg selv at tiden flyr. GJENNOMFØRT

Etterforskning: 80% av alle voldtektsanmeldelser blir henlagt og etterforskningstiden er lang. Fortsatt opplever mange utsatte å måtte vente opptil ett år før saken er ferdig behandlet hos politi og påtalemyndighet. I handlingsplanen mot voldtekt er det listet opp en rekke tiltak for å bedre etterforskningen av voldtektssaker. Det er utviklet nytt informasjonsmateriell til politiet og til utsatte som vurderer å anmelde, men fremdeles gjenstår det mye: Voldtektsgruppa på Kripos skal evalueres av Politidirektoratet og foreslåtte endringer i straffeloven er til behandling. Samtidig har politiet etterlyst mer ressurser og bedre rutiner for behandling av voldtektssaker. Kripos har ansvar for evaluering av politiets arbeid med seksuelle overgrep. Rapport fra Kripos skal være ferdig 1. februar 2015. DELVIS GJENNOMFØRT

Domstol: Fra 2004 til 2013 ble det anmeldt 9.607 voldtekter i Norge, men kun 1.492 av sakene endte med tiltale. Det skal mye til før en voldtektssak havner i retten, men tall, bl.a. fra omfangsundersøkelsen, viser at dersom en sak havner i retten, er det stor sannsynlighet for at den ender med domfellelse i tingretten. Flere av sakene ankes deretter til lagmannsretten, der den i noen tilfeller ender med frifinnelse eller lavere straffeutmåling. Stopp Voldtekt etterlyste i 2011 obligatorisk opplæring for dommere og jurymedlemmer som bevisstgjør hvordan vanlige fordommer og holdninger om kjønn og seksualitet urettmessig kan påvirke domsavsigelsen i voldtektssaker. Dette er IKKE GJENNOMFØRT.

Foreldelsesloven: Foreldelsesfristen for drap og grove seksuelle overgrep er fjernet. GJENNOMFØRT

ANDRE TILTAK

Trygghetsindeks i Oslo: ble vedtatt i Oslo Bystyre i 2013 og arbeidet er igangsatt, men er forsinket fordi Politiet ikke har hatt kapasitet til å gjennomføre sin del, i følge NRK. Det er ingen andre byer i Norge som har vedtatt å innføre en slik indeks. DELVIS GJENNOMFØRT

Nasjonal nettportal: Jusisdepartementet bevilget 3 millioner til utvikling av en nasjonal nettportal om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Arbeidet er igangsatt. DELVIS GJENNOMFØRT

*

(Informasjonen i denne artikkelen er basert på offentliggjort informasjon. Det tas forbehold om at status på enkelte tiltak kan være forandret.)

Kjære Arild

(Dette innlegget er også publisert på Aftenposten.no)

Jeg leste om deg i Aftenposten i dag. Leste artikkelen der du forteller om at du sprakk etter 17 år. Du som i så mange år har vært rusfri og som med tiden har blitt en kjent talsmann for en human narkotikapolitikk. Du som har kjempet så hardt for så mange, og fått så mange priser for ditt arbeid. Hvordan kunne du av alle sprekke?

Har du vært redd du har skuffet, har du skammet deg over å ikke være den vi alle trodde at du var?  

Ikke gjør det, er du snill. Arild, hør - fra én aktivist til en annen - takk.

Takk for at du deler. Jeg vet at det krever mye mot. Å være menneske krever mot. Det enkleste ville være å gjemme seg bort og holde seg unna rampelyset til sprekken er tettet igjen, for så å vende tilbake uten en ripe i lakken. Da kunne vi alle smilt og fortsatt vår jubel over ditt arbeid, uten å vite om kampen du har kjempet i deg selv. I ensomhet. Jeg er så inderlig glad for at du valgte å være åpen, Arild, for i mine øyne gjør det deg til et menneske, mer enn bare en helt. Å være menneske innebærer også å være sårbar, dét har jeg lært, selv om jeg ikke er like flink som deg til å dele det som er vondt og vanskelig. Å dele sårbarhet gjør at andre føler seg mindre alene - at jeg føler meg mindre alene. Det gjør at vi alle føler oss litt mer like - likeverdige - og er ikke det den virkelige heltedåden? 

Apropos verdighet. Det er jo noe vi alle har boende i oss, ikke sant, Arild? Til Aftenposten sier du; Jeg synes ikke at jeg som person har noen verdi, men som aktivist kan jeg bety noe for andre.

Akkurat den setningen traff meg, din medaktivist, rett i hjertet. I flere år (riktignok ikke like lenge som deg) har jeg kjempet for en sak, og mange ganger har jeg spurt meg selv; Hvem ville jeg være om engasjementet mitt ble borte, dersom alt mitt arbeid ble revet vekk? Det er skummelt å bygge sitt liv og sin person rundt en sak som etter hvert begynner å definere oss som mennesker. Hvis vi lykkes, blir fallhøyden stor, og om vi mislykkes har vi feilet som menneske - i alle fall kan det føles sånn. Men hvis ingen våger å fylle disse skoene, de tomme parene samfunnet trenger ved sin side for å stå litt stødigere, da ville enda flere falle. Du har kjempet for at de som faller skal ha nok støtte til å reise seg igjen - fortjener ikke du det samme? Du som gjennom ord og handling viser oss at vi alle er like mye verdt. Verken du eller jeg er bare aktivister, heldigvis er vi også mennesker - og når vi føler at grunnmuren vi har bygget under oss smuldrer opp, trenger vi å vite at vi ikke er alene. 

For noen dager siden publiserte Aftenposten en liste over de mest leste meningsartiklene i 2014. Har du sett den? Den heter "Vår private offentlighet" og viser at dét folk leser mest, er de personlige historiene om åpenhet. Lene Marlins innlegg om selvmord, Zandra Hedlund om utbrenthet og Joakim Kværner om en politimanns maktesløshet topper listen. Hvorfor?

Fordi ingen av oss vil være alene - og fordi det er så mange i vårt lille land som i ensomhet kjenner stor skam over erfaringer og livshendelser som preger oss. Det er grumset bak fasaden ingen vil vedkjenne seg, i frykt for at det blir et stempel vi må leve med resten av livet. Kravet om å være flink, vellykket og måteholden tøyler åpenhet og skjermer for samhold. Nei, alle kan ikke dele alt, alltid, men kanskje har vi holdt for mye tilbake, litt for lenge? Hvordan kan vi tro at vi skal løfte hverandre opp med retusjerte glansbilder og lovord alene? Det er jo ikke slik virkeligheten er. Ikke for noen av oss. Jeg er nokså sikker på at det finnes både én og to mennesker der ute, som i den kalde vinternatten har gitt etter for suget - suget etter et stikk eller en sip. Hvis de kan, så kan alle - også du - både falle og reise seg igjen.  

Folk tror jeg er så sterk, sier du. Hva får deg til å tro at du ikke er sterk, tross at du sprakk? 

Å være sterk betyr ikke at man aldri skal vise sårbarhet, sa en klok dame til meg for mange år siden. Jeg skjønte ikke hva hun mente da, men nå skjønner jeg det. Tvert imot handler styrke om å våge å stå i stormen sammen med andre, akkurat slik som du gjør nå.

Det er nå du er verdens sterkeste.

Jeg heier på deg, Arild, og jeg hører du sier at hjertedøren lukker seg i januar, når høytidens glans og raushet legger seg. Det har du rett i, og det er ikke sikkert at det blir annerledes etter denne julen, men for hver person som deler, glir døren sakte, men sikkert opp - for deg og for meg, og for en og to andre medmennesker der ute i vinternatten. 

Fra en aktivist til en annen; Kjære Arild, takk for at du minner meg på at sammen er vi mindre alene.

Hundre levende gatelykter mot voldtekt

(historien om starten på et engasjement)

April 2011. I løpet av fem timer blir fire kvinner overfalt og voldtatt i mørke smug og parker i Oslo. Nye saker ruller nedover nyhetsstrømmen i dagene som følger. En såkalt "voldtektsbølge" er i ferd med å skylle inn over byen min. Parkene og gatene som snart skal fylles med våryre mennesker er ikke lenger trygge. Vanligvis ville jeg tatt den korteste ruten hjem om kvelden, men nå er jeg bekymret for min egen sikkerhet og begynner å planlegge hjemturen. Opplyste og folksomme gater velges fremfor mørke smug med tette buskekratt. Det er guffent. Jeg blir plutselig oppmerksom på ting jeg aldri har tenkt over før; som at jeg ikke må gå fra drinken min på fest, og at jeg ikke burde gå alene hjem, spesielt ikke i miniskjørt. Hvis jeg ikke passer meg og blir voldtatt, vil halvparten av alle menn i Norge mene at voldtekten er min skyld.

Sofienbergparken fem dager senere. To unge gutter har parkert i parken der den siste voldtekten skjedde for å passe på jenter som er på vei hjem fra fest. Med seg har de et team fra NRK, og når lyset fra kameraet treffer de to, helt vanlige Osloborgerne med sixpence og ullskjerf, forteller de at de er lei. De vil bidra. Like etter at innslaget sendes på TV tikker det inn en melding på Facebook fra min studievenninne Mari: Lisa, så du nyhetene eller? Vi må få tak i de guttene og bli med! Jeg trenger ikke tenke to ganger før jeg kaster meg over tastaturet. 

Dette er starten på noe viktig. 

Jeg ringer Susanne og Thea, to venninner som bor like ved Sofienbergparken. De vil også være med. Vi avtaler å møtes hos dem dagen etter for å legge en plan. Det er som om de to guttene, Patrick og Ole-Andreas, har senket terskelen for å gjøre noe. Handlingen deres er en spontant reaksjon på et problem som angår oss alle. Hvis de kan, så kan vi også, tenker jeg. Vi er fire kvinner i starten av 20-årene, men vi har verken penger, makt eller mastergrad. Vi er bare engasjerte og vi er - nettopp - kvinner, kjønnet som plasserer oss i risikogruppen for selv å bli overfalt. Det angår oss, fordi ingen av oss takker nei til en fest, og dermed kan vi like gjerne bli neste offer. Tenk bare over alle de gangene du selv har vært på fest, kanskje drukket litt mye og valgt den korteste, men også mørkeste ruta hjem. Du har vært der du også, ikke sant? Jeg vet at jeg har det, flere ganger, men som oftest går det jo bra! Vi våkner opp neste dag med fylleangst og tenker; Jøss, her er jeg, vel hjemme og med vesken og en halvspist kebab godt plassert ved sengekanten, og den største bekymringen er om vi sa noe dumt til han kjekkasen på festen? Fyll-e-angst! De aller fleste tenker kanskje ikke over at de løp en risiko ved å gå alene gjennom den mørke parken. At vi kunne blitt voldtatt er ikke i tankene våre fordi vi sjeldent snakker om det. Det er så fjernt. Det rekker ikke frem i bevisstheten vår før media slår tema ned i fleisen på oss og sier; Våkne opp og se hva som skjer rundt deg! Først da gnir vi oss i øynene dagen derpå og puster fylleånden lettet ut: Shit, nå kunne jeg faktisk våknet opp på legevakten med kroppen full av sår og hodet fylt av skam. Det er dette scenarioet som plutselig slår meg - og det slår meg rett ned i bakken. Nå gjelder det å ikke bli liggende, men å reise seg i handlekraft - for meg, og for alle de som enda ikke har blitt voldtatt. 

Hjemme hos Susanne og Thea bestemmer vi oss for å patruljere på Grunerløkka sammen med guttene. Kanskje vi kjenner flere som har lyst til å bli med, foreslår Susanne og vi blir enige om å opprette et arrangement på Facebook: "Aksjon mot voldtekt i Oslos gater". Vi annonserer at første vandring blir 15. april og at alle som vil være med, kan møte oss utenfor Parkteateret klokken elleve den kvelden.

Responsen er overveldene og Facebook-arrangementet koker de neste dagene.

Flere tusen inviteres og media kaster seg på initiativetSamtidig går ordfører Fabian Stang ut i media og advarer mot borgervern. Det er politiets jobb å passe på borgerne. Selv om vi på ingen måte er noe borgervern, fester ordførerens advarsel seg i bakhodet mitt. Tenk om noen misbruker aksjonen? Vi skjønner at dette blir større enn vi hadde forventet, og dermed må vi organisere oss bedre. Vi bestemmer oss for at folk skal gå sammen i grupper på fire til fem personer, og vi finner frem kart og fordeler områder. Vi samler sponsorer for å kjøpe inn refleksvester og lager kjøreregler: gruppene bør settes sammen av personer der ikke alle kjenner hverandre, som et sikkerhetstiltak, og dersom det oppstår trøbbel skal ingen ty til vold, men ringe 112. Håpet er at vår tilstedeværelse vil skremme vekk potensielle voldtektsforbrytere - som levende gatelykter.  

(Foto: TV2)

Allerede den første kvelden møter over 100 Osloborgere til vandring. Ola og Kari Nordmann er provosert over at gatene deres ikke lenger er trygge og Aksjon mot voldtekt gir dem en mulighet til å bidra. Natteravnene har stilt opp som samarbeidspartner og deler ut informasjon og kaffe til alle oppmøtte. Mari, Susanne, Thea og jeg klaterer opp på benken ved Parkteateret på Olaf Ryes Plass og kikker ut over forsamlingen. Jeg kjenner meg stolt og redd på samme tid. Stolt over at vi har fått til dette, og redd for at noe skal gå galt i løpet av natten. Å arrangere en slik aksjon fører med seg et stort ansvar, et ansvar for sikkerheten til vandrerne og de som møter dem. Har vi forsikret oss om at dette er trygt - vi som selv står her som forkjempere for trygghet? Vi er ikke de første som arrangerer en aksjon av sivile, ukjente mennesker. Natteravenene har gjort det før oss, og det betyr mye at de er her og bistår med deres erfaringer.

Det gjelder å finne balansen mellom kritisk sans og troen på det gode i mennesket. 

Opp gjennom historien finnes det mange eksempler på at mennesker som opplever kriser og katastrofer samles om å bidra til fellesskapet. Når et jordskjelv, en tsunami eller et terrorangrep rammer et samfunn, samler sivilbefolkningen seg om å grave frem overlevende og døde fra ruinene, mennesker strømmer til for å dele ut tepper og rasjonere mat. I en kaotisk situasjon forsøker folk å organisere seg for å gjenopprette strukturen samfunnet er bygget opp rundt. Det som skjer med oss når krisen rammer, er ganske enkelt at vi føler så sterkt på behovet for å være samlet og å være til nytte for hverandre. Opplevelse av mening og sammenheng, i situasjonen og i livet generelt, er essensielt for å overleve. Selvsagt finnes det mennesker som ser sitt snitt til å tjene penger, makt eller anseelse på andre folks lidelse, men det er sjeldent de som selv opplever å være en del av krisen. Det er først når vi identifiserer oss med problemet og opplever at det også rammer oss, at engasjementet våkner. Utfordringen med å vekke et bredt engasjement i voldtektssaken, er at voldtekt ofte anses som et individuelt problem. Likevel vet vi at nærmere 300.000 kvinner og menn i Norge har blitt voldtatt og det bør være nok til å enes om at voldtekt er et samfunnsproblem. Men ofrene rammes hver for seg, og oftere bak lukkede dører enn bak mørke busker i en park. Samfunnet ser dem ikke og ofte blir de utsatte overlatt til å streve med traumet i ensomhet. Det er kun et fåtall av sakene som får presseoppslag, og dermed ser ikke folk flest det totale bildet. 

(Foto: TV2)

Mens jeg står der på benken og ser på menneskene, forstår jeg at da vi startet denne aksjonen, hadde media allerede greid å opprøre Ola og Kari Nordmann. Ola var bekymret for Kari som gikk alene hjem etter fest, og etter hvert ble Kari også ganske redd for å gå ute alene. Voldtekt angår plutselig oss alle, og dermed bestemmer Ola og Kari seg for å bli med på vandring mot voldtekt i Oslos gater.

Stoltheten kommer sigende.

Tenk at så mange Osloborgere har valgt å bruke fredagskvelden og natten her ute sammen med oss for å gjøre en forskjell. Tenk så lite som skal til for å bidra så mye; To gutter, fire jenter og et felles engasjement. Dette viser at alle kan bidra - uten nødvendigvis å være i en maktposisjon. Å bekjempe voldtekt er norske myndigheters ansvar, men vi som er helt vanlige mennesker har også et ansvar: Vi er venner, søsken, foreldre, forbilder og veiledere for hverandre - og dermed er vi i posisjon til å påvirke hverandres holdninger og handlinger. Vi kan velge å bli med på en aksjon, vi kan ta den viktige praten med barna våre og vi kan passe på hverandre i situasjoner som potensielt er farlige. Vi kan og vi må, hvis vi virkelig ønsker å beskytte oss selv og de vi er glad i.

Jeg lurer på om vi kommer til å forebygge en voldtekt i natt? Det vil vi kanskje aldri få vite, men troen på at det nytter og synet av så mange mennesker som bryr seg, er verdt all den tiden dette har tatt å organisere.

Kristina (8) vil redde elefantene - støtt hennes sak her!

Kristina er 8 år og aktivist!

Da hun leste Aftenposten jr. om jakt på elefanter startet hun en innsamlingsaksjon på World Wide Fund for Nature (WWF) i håp om å samle inn 3.000 kr til saken. Ett døgn senere er hun halvveis til målet! 

 

Vil du støtte Kristinas innsamlingsaksjon for elefantene? KLIKK HER

 

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt 

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje? 

"Mauren" - Inger Hagerup

 

Etter to års bloggtørke, har skrivekrampa tatt meg!

Det måtte en juleferie til for å sparke i gang min nye blogg - og her er den. Velkommen til deg som leser!

Mitt navn er Lisa og jeg er en aktivist.

I skrivende stund er jeg 24 år, nettopp ferdig utdannet sosionom og har en CV som består av langt flere timer frivillig arbeid enn betalte stillinger (for øvrig synes det på selvangivelsen min også). Da jeg gikk i femte klasse på barneskolen startet min karriere i elevrådet, for ettersom jeg aldri var spesielt god i idrett, dataspill eller rosablogging (ja, for til og med 10-åringer driver med sånt nå), så måtte jeg velge den fjerde mest populære hobbyen for ungdom på lista; politisk engasjement. Etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg at jeg likte å gjøre verden til et bedre sted, og dermed fortsatte jeg å prøve på det. Det er ikke alltid jeg lykkes, men jeg skal ha for innsatsen. 

I dag er jeg veldig heldig som har fått forene engasjementet mitt med en jobb jeg elsker, og jeg har en stemme som blir hørt i samfunnsdebatten. Kampen mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep står mitt hjerte nært, selv om du også vil finne andre viktige saker i denne bloggen fremover - og sosialt engasjement er nøkkelordene. 

Dette er ikke min første blogg. Jeg har nemlig både lykkes og mislykkes før; Først med bloggen "Calima" (som du ikke finner på Google, fordi jeg slettet den i all pinlighet) og deretter som fast blogger for Aftenposten, inntil de la ned bloggsidene for to år siden. Førstnevnte hadde nesten ingen lesere, mens den andre ble lest av et par flere hundre. Med drahjelp fra en av landets største aviser, sier det seg vel selv at lesertallene gikk opp, og siden har jeg vært litt for feig til å stå på egne ben. Fellesnevneren er at jeg i begge bloggene har skrevet om politiske og ideelle saker jeg brenner for, og dét skal jeg fortsette med her.

Min mission in life er å engasjere flere aktivister. Ikke nødvendigvis til de samme sakene, men til de sakene som berører deg, enten du er 15 eller 105. Med denne bloggen vil jeg vise deg at du kan bidra - selv om du ikke har doktorgrad, pengemakt eller en høy posisjon. Myten er at du som aktivist må slutte i jobben eller vie all din fritid til en sak - men slik er det ikke. Vi kan alle bidra med noe - bare se her: 

 

"Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe"

- mottoet på (min) Hartvig Nissens videregående skole 

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2015 » Februar 2015
hits